Fjernsynsovervåking - Offentliggjøring - Skyldkrav

Siden 1999 har Oslo politidistrikt gjennomført fjernsynsovervåking av Oslo sentralstasjon og området rundt. Overvåkingen er varslet ved skilt og har til formål å forebygge ordensmessige problemer.

Siden 1999 har Oslo politidistrikt gjennomført fjernsynsovervåking av Oslo sentralstasjon og området rundt. Overvåkingen er varslet ved skilt og har til formål å forebygge ordensmessige problemer. I Oslo politidistrikts søknad av 23. september 1998 het det at det skulle utarbeides rutiner som sikret «maksimal trygghet for oppbevaring, bruk og sletting av opptakene». Videre het det i Oslo politidistrikts brev at hovedformålet med videoovervåkingen «i det alt vesentlige» var av «forebyggende og ordensmessig karakter i den hensikt å gjøre området tryggere for publikum». Politidistriktet opplyste at adgangen til å oppbevare opptakene ikke burde overstige 30-45 dager før sletting ble foretatt på en betryggende måte. Da prøveprosjektet ble påbegynt, gav Justisdepartementet tillatelse i brev av 22. oktober 1998. Departementet fremholdt at det måtte etableres rutiner for
oppbevaring og sletting av videotape. – I brev av 8. januar 1999 til Datatilsynet tok politidistriktet opp enkelte juridiske spørsmål. Noe svar fra Datatilsynet er ikke inntatt i de saksdokumenter riksadvokaten har fått oversendt.

Tillatelsen ble fornyet ved Justisdepartementets brev av 17. november 2000. Departementet forutsatte at det var etablert rutiner for oppbevaring og sletting av videotape.

For å beskrive de problemer som oppstod rundt den såkalte Plata, laget politidistriktet i 2004 en niminutters videofilm bestående av opptak fra fjernsynsovervåkingen.

Videofilmen ble vist i lukkede fora. Det er opplyst at den ble vist for Oslo bystyres Helse- og sosialkomité og St. Hanshaugens bydelsutvalg 12. mai 2004 og for daværende statssekretær i Justisdepartementet, som også fikk med en kopi til justisministeren (dok. 8). Oslo politidistrikt kontaktet deretter NRK og tilbød videofilmen vist der. NRK samtykket i dette, og fikk overlevert videofilmen 7. juni 2004 om ettermiddagen. I programmet RedaksjonEN kl. 20.25 samme dag viste NRK en treminutters versjon av filmen, der
en del av de avbildede personene var sladdet. Imidlertid kunne flere av dem gjenkjennes.

De innkomne anmeldelser
Den 7. juni 2004 anmeldte Rød Valgallianses bystyregruppe i Oslo politimester Anstein Gjengedal for å ha vist den niminutters, usladdede filmen i møtet 12. mai 2004. I anmeldelsen
gjorde Rød Valgallianse gjeldende at filmen ble vist «for alle fremmøtte i et åpent møte 12. mai d.å.» I nytt brev av 8. juni s.å. anmeldte Rød Valgallianse politimester Gjengedal og
kringkastingssjef John G. Bernander for å ha vist den nevnte treminuttersfilmen i RedaksjonEN. Kringkastingssjefen ble også anmeldt fordi NRK hadde lagt videoen som ble vist på RedaksjonEN, ut på internett. I brev av samme dag henvendte Rød Valgallianse seg direkte til NRK for å få fjernet videoen fra nettet. Dette ble etterkommet.

A anmeldte 8. juni 2004 politimester Gjengedal og kringkastingssjef Bernander for overtredelse av personopplysningsloven § 39.
B ble på videoen vist bakfra mens han leide sin samboers datter. I en undertekst het det «4 år – med pappa på heroinhandel….». B anmeldte i brev av 8. juni 2004 fra advokat
C «Oslo politidistrikt, politimester Anstein Gjengedal». Han gjorde gjeldende at det forelå brudd på personopplysningsloven § 39 jf. § 48, og antok også at lovens §§ 13 og 15 var overtrådt. Videre anførte han at visningen av opptakene var i strid med straffeloven § 390 om privatlivets fred, med § 121 om taushetsplikt og representerte grov uforstand i tjenesten (§ 325 nr. 1). B krevet «de ansvarlige tiltalt og straffet».

I brev av 24. juni s.å. anførte advokat C at ansvaret måtte ligge hos politimester Gjengedal personlig.

Riksadvokaten besluttet 16. juli s.å. at etterforskingen av kringkastingssjef Bernander skulle foretas av SEFO Oslo, jf. straffeprosessloven § 59 annet ledd og påtaleinstruksen § 34-9 annet ledd.

For øvrig nevner en at den konkrete visningen av videoen i NRK er omtalt i Datatilsynets årsmelding for 2004 (St. meld. nr. 40 for 2004-2005 s. 39).

SEFOs behandling
SEFO Oslo etterforsket saken og foreslo i innstilling av 29. november 2004 at det ble utstedt forelegg mot politimester Gjengedal for overtredelse av personopplysningsloven § 39 jf. § 48 bokstav e. Grunnlaget var at han overleverte den ni minutter lange videofilmen i usladdet stand til NRK. SEFO vurderte NRKs forhold som ikke å være grovt uaktsomt, og foreslo derfor saken henlagt for NRKs vedkommende.

Statsadvokatens tilråding
Oslo statsadvokatembeter foreslo i påtegning til riksadvokaten av 14. april d.å. å henlegge saken, både i forhold til Gjengedal og til Bernander. Etter statsadvokatens syn
kunne politimesteren bebreides for å ha overlevert opptaket til NRK, men det var ikke grovt uaktsomt av politimesteren at han ikke forutså at sladdingen NRK utførte, viste seg å være utilstrekkelig. Statsadvokaten kunne heller ikke se at politimesteren hadde utvist grov uforstand i tjenesten, jf. straffeloven § 325 nr. 1. Kringkastingssjefen hadde – etter statsadvokatens oppfatning – ikke opptrådt «på en måte som skulle medføre
straffansvar».

Riksadvokaten ser slik på saken:
Innledningsvis bemerkes at formålet med fjernsynsovervåkingen har vært av ordensmessig karakter, og ikke er foretatt som ledd i etterforsking av straffesak. Det er derfor – som
både statsadvokaten og SEFO korrekt har lagt til grunn – personopplysningslovens regler som gjelder for behandlingen av opptaket, ikke straffeprosessloven § 202 a.

Etter personopplysningsloven § 37 gjelder i utgangspunktet bl.a. lovens § 9 om behandling av sensitive personopplysninger for all fjernsynsovervåking. Fjernsynsovervåking som har som formål å avdekke straffbare forhold («opplysninger som nevnt i § 2 nr. 8 bokstav b») er imidlertid tillatt selv om vilkårene i § 9 første ledd ikke er oppfylt. Slik fjernsynsovervåkingen er beskrevet, legger riksadvokaten til grunn at formålet også er å avdekke straffbare handlinger for å kunne forebygge at de utarter ytterligere. Det er
også eksempler på at opptakene har vært brukt som bevis i straffesak. Selv om overvåkingen ikke skjer som ledd i etterforsking, må det derfor legges til grunn at overvåkingen kan skje uten hinder av § 9 første ledd.

En har funnet det mest hensiktsmessig å dele inn drøftelsen kronologisk i henhold til oppbevaringen og de enkelte visninger/overleveringer av opptakene.

a) Oppbevaringen av opptakene
Formålet med Oslo politidistrikts opptak var å opprettholde ro og orden, og herunder kunne gripe inn for å forebygge straffbare handlinger. Spørsmålet er om det var adgang til å ta vare på opptakene og stille dem sammen til den informasjonsvideoen som ble vist på bydelsforvaltningens møte
12. mai 2004. Det er opplyst at videoen ble kopiert opp i 16 eksemplarer til bruk ved politidistriktet.

Personopplysningsloven § 28 gjelder i utgangspunktet ikke for fjernsynsovervåking, jf. § 37 første ledd. Derimot gjelder § 11, som i første ledd bokstav c setter forbud mot at personopplysninger som behandles, senere brukes til formål som er «uforenlig med det opprinnelige formålet med innsamlingen, uten at den registrerte samtykker». Overtredelse av denne bestemmelsen er imidlertid ikke straffbar, se lovens § 48.

Videre er det i medhold av lovens § 41 gitt regler om sletting. Reglene er gitt i forskrift av 15. desember 2000 kapittel 8, og overtredelse av forskriftens bestemmelser kan straffes etter lovens § 48 siste ledd. Etter § 8-4 skal billedopptak slettes når det ikke lenger er saklig grunn for oppbevaring, jf. lovens § 28. (Etter § 28 første ledd skal den behandlingsansvarlige ikke lagre personopplysninger lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre formålet med behandlingen. Hvis ikke personopplysningene deretter skal oppbevares i henhold til arkivloven eller annen lovgivning, skal de slettes.)

I andre og tredje ledd er det fastsatt detaljerte regler om frister for sletting. Slettefristen gjelder imidlertid ikke for billedopptak som politiet er i besittelse av, se fjerde ledd bokstav a.

Slettingsregelen i forskriften må imidlertid også leses i lys av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10. Selv om formålet med overvåkingen har vært å avdekke ordensproblemer, kan det argumenteres for at det ville være i strid med grunnleggende prinsipper om politiet skulle være avskåret fra å oppbevare opptak som gir viktig informasjon også for andre myndigheter. Etter forskriftens § 8-3 er ikke personopplysningsloven § 11 første ledd bokstav c til hinder for at politiet bruker billedopptak det er i besittelse av, i forbindelse med forebygging av straffbare handlinger, i forbindelse med oppklaring av ulykker eller i saker om ettersøking av forsvunne personer.

I saken Peck mot United Kingdom (dom av 28. januar 2003), som dreide seg om hvorvidt offentliggjøring av opptak fra fjernsynsovervåking var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, viste Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) til at den britiske High Court hadde bygget på at offentliggjøring av opptakene hadde styrket den forebyggende virkning av overvåkingen («reinforced the deterrent effect of its operation»). EMD fant at offentliggjøringen forfulgte et legitimt formål. Det kan da vanskelig være rettsstridig i seg selv av politiet eller dets representanter å lagre opptakene med sikte på å bruke dem som dokumentasjon for forholdene på Plata.

Det kan også argumenteres for at lagringen hadde saklig sammenheng med formålet: Ved å bidra til kommunale beslutninger, kunne politiet også forebygge ordensproblemer på lengre sikt.

Riksadvokaten legger likevel til grunn at Oslo politidistrikt vurderer på nytt om det er heldig å lagre usladdede opptak etter at primærformålet er oppfylt.

b) Visningen i St. Hanshaugen bydelsforvaltning 12. mai 2004
For ordens skyld bemerkes at det ikke kan legges til grunn at politimester Gjengedal kjente til denne visningen. Siden det ved  en eventuell statuering av straffansvar vil være aktuelt å vurdere å ilegge politidistriktet foretaksstraff, behandler en likevel spørsmålet.

Slik riksadvokaten forstår redegjørelsen av 26. oktober 2004 fra Helse- og sosialkomiteens sekretær E (dok. 13), ble videoen vist på et møte før selve det åpne komitémøtet begynte kl. 18.30, nærmere bestemt i «sekvensen som varte fra kl. 17.10 til kl. 18.10». Det må legges til grunn at videoen ble vist for en lukket forsamling av kommunalt folkevalgte (og muligens ansatte) som hadde grunn til å være til stede. Under enhver omstendighet må det legges til grunn at politiet hadde fått beskjed om at møtet var lukket, jf. forklaringen fra stasjonssjef F (dok. 12).

Taushetsplikt
Det første spørsmålet er om politidistriktet har brutt gjeldende taushetspliktregler ved visningen. Ettersom opptakene er foretatt for å opprettholde ro og orden, vil taushetsplikten reguleres av politiloven § 24 jf. forvaltningsloven §§ 13 flg.

En del av personene på filmen avbildes i situasjoner som mange åpenbart vil ønske å holde for seg selv. Flere av opptakene viser straffbare forhold og helseforhold. Selv om det i de fleste tilfelle ikke opplyses at de aktuelle personene har vært «mistenkt, siktet, tiltalt eller dømt» for straffbare handlinger, er det naturlig å se det slik at i hvert fall mistankekravet er oppfylt. For anmelderen B er kravet under enhver omstendighet oppfylt ved at han vises mens han følges av politiet med undertekst om heroinhandel. Opptakene viser derfor forhold som må anses som sensitive, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 8. (For ordens skyld bemerkes at riksadvokaten ikke har funnet det naturlig å innhente eventuelle straffesaker mot B for å ta stilling til om han hadde kjøpt heroin eller ikke. Med det resultat en er kommet til, er det ikke
nødvendig å ta stilling til dette spørsmålet.) Personopplysninger som er sensitive i lovens forstand, vil normalt være «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. (Se Ot. prp. nr. 92 for 1998-99 s. 107.)

Handlingene er imidlertid foretatt på åpen gate i et tett beferdet strøk, og det må være en rekke tilfeldig forbipasserende som har kunnet observere de samme handlingene. Filmen gir for de fleste avbildede personene heller ikke andre opplysninger, for eksempel navn, enn det som enhver forbipasserende måtte ha kunnet se. Det kan derfor reises spørsmål om mange av opplysningene ikke måtte anses som «alminnelig kjent», jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Derimot omhandler underteksten om at B medbringende stedatter (angivelig) var «på heroinhandel» noe som en forbipasserende ikke uten videre kunne vite.

Under enhver omstendighet er det imidlertid en del av politiets oppgaver å «samarbeide med andre myndigheter og organisasjoner tillagt oppgaver som berører politiets virkefelt så langt regler gitt i eller i medhold av lov ikke er til hinder for dette», jf. politiloven § 2 nr. 6. De kommunalt folkevalgte i bystyret og bydelen har ansvar for å treffe tiltak for å hjelpe denne gruppen, og det må være anledning til å illustrere problemene for de folkevalgte. Det følger da av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 at det er anledning til å vise filmen for de folkevalgte og ansatte – som for øvrig selv er underlagt en eventuell taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1.

Taushetspliktreglene er følgelig ikke overtrådt ved denne visningen.

<h4>Personopplysningsloven</h4> Spørsmålet er deretter om visningen av videoen i dette møtet var i strid med personopplysningsloven § 39, som setter forbud mot at den behandlingsansvarlige utleverer personopplysninger som er innsamlet ved billedopptak gjort ved fjernsynsovervåking. Det er på det rene at det ikke foreligger noe samtykke fra de avbildede. Forbudet gjelder imidlertid heller ikke dersom utleveringsadgangen «følger av lov».

Etter personopplysningsloven § 6 begrenser ikke loven innsynsrett etter offentlighetsloven, forvaltningsloven eller annen lovbestemt rett til innsyn i personopplysninger. Det må også gjelde for personopplysninger som er innsamlet ved billedopptak gjort ved fjernsynsovervåking.

I personopplysningsloven § 37 er § 6 riktig nok ikke nevnt blant de reglene som gjelder for all fjernsynsovervåking. Imidlertid bygger bestemmelsen på den tilsvarende bestemmelsen i personregisterloven av 1978 § 37 b. I forarbeidene til denne bestemmelsen var det uttrykkelig fastsatt at innsyn bl.a. etter offentlighetsloven ville slå gjennom i forhold til bestemmelsen som hindrer utlevering av opptak. (Se Ot. prp. nr. 56 for 1992-93 s. 29 annen spalte.) Bestemmelsen i personopplysningsloven § 6 ble tatt inn for «helt å avskjære mulig tvil» om forholdet bl.a. til offentlighetsloven, se Ot. prp. nr. 99 (1998-99) s. 85. – Videre er det grunn til å peke på at der billedopptak lages på en måte som gjør det mulig å finne igjen opplysninger om en bestemt person, gjelder også resten av lovens regler (§ 37 annet ledd). Det kan ikke ha vært lovgiverens mening at allmennhetens innsynsrett skulle stå sterkere der behovet for vern er større.

Etter lovendring i 2000 omfatter offentlighetslovens dokumentbegrep også videofilmer, se dens § 3 første ledd annet punktum og Ot. prp. nr. 56 (1999-2000) s. 15 annen spalte og s. 45 annen spalte. Når det ikke foreligger taushetsplikt overfor den som begjærer innsyn, jf. offentlighetsloven § 5 a, vil det altså i utgangspunktet gjelde en plikt til å gi innsyn på begjæring, jf. offentlighetsloven § 2 første ledd. Det fremgår av sakens dokumenter at kommunen henvendte seg til politiet med anmodning om å få vist videoen. Offentlighetsloven må gå foran også der forvaltningen selv har orientert om at den har materialet det gis innsyn i.

Som det fremgår av drøftelsen like ovenfor, var det hjemmel i forvaltningsloven § 13 b nr. 5 til å vise filmen uhindret av taushetsplikt. Innsyn var dermed ikke avskåret etter offentlighetsloven § 5a.

Det er ikke nødvendig å ta stilling til om det ville være adgang til å unnta opptaket fra innsyn med hjemmel i offentlighetslovens § 5 eller § 6. Offentlighetslovens § 2 siste ledd pålegger uansett politiet en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det følger av forarbeidene til personopplysningsloven at innsynsrett etter bl.a. offentlighetsloven slår gjennom også der det utvises meroffentlighet, selv om personvernhensyn er relevante ved vurderingen av om det skal utvises meroffentlighet (jf. Ot. prp. nr. 92 for 1998-99 s. 107). Oslo politidistrikts fremvisning av videofilmen på møtet må altså anses som en gjennomføring av innsyn som kunne skje uhindret av personopplysningsloven § 39.

Politiets visning av videoen i møtet 12. mai 2004 gir dermed ikke grunnlag for straffansvar.

Det samme må gjelde for visningen av videoen for statssekretæren i Justisdepartementet og overleveringen av videoen for fremvisning for justisministeren, idet vurderingen etter forvaltningsloven § 13 b nr. 5 må bli den samme som i forhold til de kommunalt folkevalgte og ansatte.

c) Overleveringen av den usladdede videoen til NRK 7. juni 2004
Etter personopplysningsloven § 39 er det som nevnt forbudt å utlevere personopplysninger som er innsamlet ved billedopptak gjort ved fjernsynsovervåking til andre enn den behandlingsansvarlige. Den niminutters videofilmen inneholder bilder av personer som lett kan gjenkjennes. Den inneholder altså «opplysninger &#133; som kan knyttes til en enkelt person», jf. personopplysningsloven § 2 nr. 1.

Formålet med å gi videoen til NRK var imidlertid å forberede et innslag på fjernsynet av en tilbørlig sladdet versjon av videoen. Det fremgår at videoen ble overlevert i usladdet versjon fordi NRK – i motsetning til Oslo politidistrikt – hadde teknisk utstyr til å sladde den. Det er ikke billedopptaket i seg selv, men personopplysningene i det, som er vernet mot overlevering.

Etter personopplysningsloven § 13 tredje ledd skal den behandlingsansvarlige «påse» at den som får tilgang til personopplysninger, oppfyller kravene i bestemmelsens første og annet ledd. I kommentarutgaven til loven heter det at «[e]tt enkeltstående oppdrag er tilstrekkelig for at personopplysningslovens regler om databehandlere kommer til anvendelse» (Wiik Johansen, Kaspersen og Bergseng Skullerud: Personopplysningsloven, Oslo 2001 s. 136). Kravene i første og annet ledd («planlagte og systematiske tiltak», «dokumentere informasjonssystemet og sikkerhetstiltakene» osv.) taler imidlertid for at bestemmelsen retter seg mot mer omfattende eller varige overleveringer av personopplysninger enn den som er foretatt her. For en slik enkeltstående overlevering til en profesjonell aktør som NRK, måtte det etter riksadvokatens syn være tilstrekkelig aktsomt å bygge på NRKs forsikring om at sladdingen skulle være forsvarlig.

Det må være anledning for den behandlingsansvarlige til å benytte en kvalifisert medhjelper til å foreta bearbeiding av opptakene. En kan derfor ikke se at det i seg selv foreligger noe brudd på personopplysningsloven § 39 ved at NRK ble overlatt videoen med den klare instruks at ingen skulle kunne gjenkjennes etter at videoen var sladdet.

Det foreligger da ikke straffansvar for politimesteren eller politidistriktet for denne overleveringen. Det er dermed heller ikke grunnlag for å statuere straffansvar for NRK for medvirkning – for øvrig uten at en tar stilling om det ville være naturlig å straffe mottakeren som medvirker i et slikt tilfelle.

d) Visningen av videoen på NRK 7. juni 2004
I avhør har kringkastingssjef Bernander opplyst at NRK i ettertid er kommet til at NRK «kunne og burde ha anonymisert i større grad enn det de gjorde» (dok. 7). Riksadvokaten er enig i dette. Slik videoen ble vist på fjernsyn, kunne flere personer åpenbart gjenkjennes, ikke minst av sine nærmeste og av bekjente. Det gjelder bl.a. B og hans stedatter,
og det er opplyst at de også ble gjenkjent. Selv om handlingene er skjedd på åpen gate og formentlig observert av et stort antall forbipasserende, foreligger det likevel en vesentlig større risiko for gjenkjenning når videoen vises på NRK i beste sendetid. I tillegg viser videoen underteksten som knytter B til heroinhandel.

Politimester Gjengedal
Både etter straffeloven § 121 og personopplysningsloven § 48 er skyldkravet forsett eller grov uaktsomhet. I forhold til politimesteren kan det under ingen omstendighet legges til grunn at skyldkravet er oppfylt. Det foreligger åpenbart ikke forsett med hensyn til at videoen ble utilstrekkelig sladdet. En kan heller ikke se at det foreligger grov uaktsomhet. Etter Høyesteretts praksis krever dette at det foreligger en «kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet» (Rt. 1970 s. 1235). I ettertid er det lett å se at det var uheldig at politiet ikke enten fikk sladdet videoen hos tredjemann eller satte som absolutt vilkår at politiet skulle få se videoen i
sladdet og sendeklar stand før den ble vist. Det er imidlertid vanskelig å se at denne forsømmelsen er så klanderverdig at den kan sies å være grovt uaktsom. Det samme må gjelde vurderingen etter straffeloven § 325 nr. 1 (se Rt. 1986 s. 670). Straff kan ikke anvendes for dette forholdet overfor politimesteren eller politidistriktet. Det er da ikke nødvendig å ta stilling til om det objektivt sett ville foreligge taushetspliktbrudd eller brudd på personopplysningsloven hvis skyldkravet var oppfylt.

Riksadvokaten kan heller ikke se at det foreligger kumulative eller anonyme feil som gir grunnlag for foretaksstraff mot Oslo politidistrikt, jf. straffeloven § 48a.

NRK/kringkastingssjefen
Det første spørsmålet er om NRK brøt personopplysningsloven ved å vise opptaket.

Lovens formulering «utlevering» taler for at forbudet i § 39 rammer dem som har en ansvarlig posisjon etter loven, mest praktisk som behandlingsansvarlig eller som databehandler. Det er lite naturlig å tolke forbudet slik at det gjelder enhver som får i hende et opptak gjort med automatisk fjernsynsovervåking. Det er etter riksadvokatens
oppfatning, som det fremgår ovenfor, lite naturlig å se NRK som en «databehandler» (eller «behandlingsansvarlig») i personopplysningslovens forstand i denne saken. Det ville i så fall ha medført at det gjaldt et nær absolutt forbud mot at NRK spredte opplysningene videre, uten hensyn til ytringsfriheten. Det må være best i samsvar med ytringsfrihetens grunnlag – og praksis fra andre områder – at spørsmålet om rettsstrid avgjøres etter de alminnelige regler for hva som kan gjengis offentlig av personlige opplysninger om folk.

Riksadvokaten ser det altså slik at NRK i saken her ikke kan rammes av forbudet i personopplysningsloven § 39.

Det neste spørsmålet blir da om NRK eller kringkastingssjefen kan straffes etter <i>straffeloven § 390</i> for å ha krenket privatlivets fred ved å ha gitt offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold.

Offentlig påtale etter bestemmelsen kan bare reises når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av allmenne hensyn (§ 390 siste ledd).

Opptaket viser, som nevnt, flere gjenkjennbare personer. Det er imidlertid bare anmelderen B som har begjært påtale. Det er ikke inngitt påtalebegjæring for visningen av B» samboers datter fra hennes foreldre, jf. straffeloven § 78 første ledd. Det er heller ikke inngitt andre påtalebegjæringer i saken. Det er dermed uansett ikke adgang til å reise tiltale etter § 390 på grunnlag av visningene av andre enn B.

Etter en totalvurdering er riksadvokaten kommet til at det er tvilsomt om visningen av B kan anses som et brudd på straffeloven § 390. Under enhver omstendighet er riksadvokaten kommet til at sakens bakgrunn og hensynet til ytringsfriheten gjør at påtale ikke finnes påkrevd av allmenne hensyn, og det er da ikke adgang til å reise tiltale etter denne bestemmelsen.

B har også anmeldt NRK for <i>ærekrenkelse</i>. Det kreves – for offentlig påtale – imidlertid i så fall også at det foreligger allmenne hensyn, jf. straffeloven § 251. Det skal etter praksis svært meget til før påtalemyndigheten reiser offentlig straffesak i ærekrenkelsessaker, og en kan ikke se å ha grunnlag for å fravike dette utgangspunktet i saken her. En går derfor ikke nærmere inn på om det ville være grunnlag for å reise offentlig tiltale for ærekrenkelse.

Et spørsmål som ikke har vært reist tidligere i saken, er om visningen av de gjenkjennbare personene er i strid med bestemmelsen om vern for eget bilde i åndsverkloven av 12. mai 1961 nr. 2 § 45 c.

Overtredelse av bestemmelsen er straffbart etter åndsverkloven § 54 første ledd bokstav b. For at påtalen skal være ubetinget offentlig, kreves det at overtredelsen er forsettlig og at det foreligger særdeles skjerpende forhold. En kan ikke se at det er tilfelle. Etter den alminnelige bestemmelse i åndsverkloven § 54 syvende (tidligere sjette) ledd annet punktum kreves det da for påtale at det foreligger påtalebegjæring eller allmenne hensyn.

B har som nevnt begjært påtale. For hans vedkommende antar riksadvokaten imidlertid at visningen kan sies å ha «aktuell og allmenn interesse», jf. åndsverkloven § 45 c første ledd bokstav a), og han er bare vist bakfra. Når han selv har oppsøkt situasjonen, herunder tatt med seg sin samboers datter inn i en situasjon der han blir innbrakt av politiet, antar riksadvokaten at den aktuelle visningen av ham ikke er rettsstridig etter § 45 c sammenholdt med prinsippene bak Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

De andre personene som er vist på opptaket, har som nevnt ikke begjært påtale. Forbudet rammer også visning av personbilder som er tatt på offentlig sted, men det må tillegges en viss vekt at handlingene er foretatt i full offentlighet. Det viktigste er imidlertid at visningen – med tilstrekkelig sladding – ville være legitim som innlegg i en samfunnsdebatt.

Under enhver omstendighet er riksadvokaten kommet til at hensynet til ytringsfriheten gjør det tvilsomt om § 45 c ville ramme forholdet, og at det da ikke er grunnlag for å fastslå at allmenne hensyn gjør tiltale påkrevet for de andre som er avbildet.

For øvrig bemerkes at det er kringkastingssjef Bernander som er anmeldt, og en kan vanskelig se at vilkårene for å straffe ham som redaktør er til stede, jf. straffeloven § 431. Med det resultatet en er kommet til med hensyn til selve straffespørsmålet, er det ikke grunnlag for å gå inn på spørsmålet om andre ansatte i NRK kunne straffes, eller om det ville være adgang til å påstå foretaksstraff for NRK. En nevner imidlertid at det etter Høyesteretts praksis også skal legges vekt på hensynet til ytringsfriheten når det vurderes om det skal benyttes foretaksstraff overfor massemedier (jf. bl.a. Rt. 2001 s. 1379).

Saken henlegges idet intet straffbart forhold anses bevist for politimester Anstein Gjengedal og som intet straffbart forhold for kringkastingssjef John G. Bernander.